Kraniosakral osteopati/kraniosakral terapi

Historikk

William Garner Sutherland (1873 - 1954) var elev av osteopatiens far, amerikaneren og legen Andrew Taylor Still. Det var under osteopatistudiet ved American School of Osteopathy i 1899 det gikk et lys opp for han da han stod og studerte en hodeskalle og tenkte at leddflatene enkelte steder kunne minne om gjeller på fisk. Var det muligheter for en slags bevegelse mellom disse? Han var meget skeptisk over sin egen hypotese i flere år da det innenfor den medisinske verden eksisterte (og delvis fortsatt gjør) en forståelse om at hodeskallen og dens enkelte knokler er fullstendig forbenet hos et voksent menneske.

Han klarte imidlertid ikke legge tanken bak seg og startet med å undersøke hodeskaller, også kalt kranier på fagspråket. Han var også opplært via sin utdannelse om at osteopati var anatomi, anatomi, anatomi, og ønsket etter hvert å undersøke kraniet nærmere.

Legenden sier han brukte en liten kniv og disartikulere kraniet med (prøvde å fjerne alt bløtvev og frigjøre hver enkelt knokkel) for inngående kunne studere de enkelte leddflatene. Han ble etter hvert overbevist om at leddflatene ikke var der ved en tilfeldighet. Han skjønte at de hadde sin misjon blant annet for at hodeskallen lettere skulle kunne tilpasse seg fødselskanalen under fødselen. Men disse leddflatene eller suturene som de heter på fagspråket var ikke ferdigutviklet hos nyfødte. Hos voksen var de heller ikke grodd sammen. Hvilken misjon hadde de da? Disse spørsmålene brakte han videre i hans undersøkelser. Det måtte være en viss fleksibilitet i suturene.

Sutherland ville finne ut av om han hadde rett og brukte seg selv som forsøkskanin. Han skrudde hodet sitt fast med bøyle og bolter og gikk med dette i flere uker. Etter noen dager utviklet han migrene og hørselproblemer. Han fikk problemer med bihulene og utviklet personlighetsforandringer i form av irritabilitet og aggressivitet. For en som i utgangspunktet var lavmælt, rolig og stillfarende var dette tegn som for han var bevis godt nok for å følge opp med videre undersøkelser. Han studerte leddflatene nøye og inngående og utviklet teknikker for å bedre fleksibiliteten der hvor bevegeligheten var nedsatt. Dette behandlingskonseptet kalte han kraniosakral osteopati, eller kraniosakral terapi som det ofte kalles når det utføres av legfolk eller ikke osteopater.

William G. Sutherland startet først i 1930 årene å behandle pasientene sine med kraniosakral osteopati og så svært interessante resultater. Ved å bevegeliggjøre leddflater via behandling av bindevev og muskulatur, eller for å si det mer korrekt, få opp fleksibiliteten mellom de forskjellige kranieknoklene, vil sirkulasjonen bli forbedret og kan lette trykk på underliggende strukturer. Vev som har vært komprimert av skjevstillingen, og/eller har fått for mye strekk på seg, vil ofte igjen kunne innta riktig posisjon og sirkulasjon. Dette kan igjen føre til at plager og symptomer lokalt og/eller helt andre steder i kroppen avtar eller forsvinner.

Et eksempel på dette er en pasient som kommer med korsryggproblemer etter å ha falt og slått bakhodet i isen. Se for deg denne personen i en hel skidress. Hva skjer dersom noen trekker den ene skulderen i dressen oppover? Jo, man kjenner etterhvert draget nede i bekkenet eller buksebena. Og det er nettopp dette som også skjer i menneskekroppen. Slår man hodet og får nedsatt beveglighet øverst kan dette gi et spenningsdrag som forplanter seg nedover i kroppen via bindevevet og kan forårsake plager lenger nede, som for eksempel i korsryggen. Omvendt kan en overtråkk i ankelen trekke i muskulatur og bindevev slik at nakke og hodepine kan bli et ulykksalig resultat. Plagene behøver ikke å inntreffe i forbindelse med ulykken eller rett etterpå, men kan ligge å ”godgjøre” seg for så å dukke opp flere år senere. For å prøve å unngå slike overraskelser senere anbefaler vi å ta forebyggende behandling en til to ganger i året.

Ulykker som fall og slag mot bekken og hode, fødsler som er for langvarige eller for raske, en langvarig fødsel som så plutselig går veldig raskt kan være en indikasjon på at det kan finnes nedsatt beveglighet i dette systemet. Barn som blir tatt med tang eller vakum er særdeles utsatt for forstyrrelser i dette systemet som kan føre til skjevheter i kroppen eller kraniet (de bør sjekkes av en osteopat). Du kan lese mer om dette i en artikkel i Foreldre og Barn. Det kan føre til et uttall av dysfunksjoner (øket spenningsnivå i muskler og bindevev og nedsatt beveglighet) som for eksempel urolige, gråtende og søvnløse barn, kolikk, gjentatte mellomørebetennelser, gjentatte bihulebetennelser, hodepine, migrene, bekkenløsning eller låsning, nakke og ryggproblemer også lignende.

Ønsker man denne behandlingsformen bør man velge å gå til en osteopat som ikke bare ser på det kraniosakrale (hodeskallen – bekkenben) systemet, men som ser dette i sammenheng med resten av kroppens muskelskjelettsystem og bindevevsnettverk. Den helhetlige tilnærmingen er ideell for å kunne oppnå best behandlingsresultat. Terapeuter som driver kun med kraniosakral terapi er ofte legfolk som kun har lært dette systemet og som gangspunktet ikke har bakgrunn i medisinen.

Ønsker du ytterligere informasjon er det bare å ringe oss eller spørre oss om råd. Se på osteopatisk barneklinikk.

Les mer om hodeskader og senvirkninger på forskning.no